Det er en anerkjent og utbredt oppfatning i vår tid at det er galt å dømme. Med unntak av i retten, skal ikke et menneske dømme et annet menneske. Det er mye klokt i den moralen, den stiller oss til ansvar for å feie for vår egen dør, og gi rom for andre menneskers annerledeshet ift oss selv. Dessuten har vi lett for å dømme urettferdig, fordi vi ikke ser hele bildet og ikke kjenner hele mennesket.
Men for én som dømmer rettferdig, som ser hele bildet og kjenner hele mennesket, og som dømmer med den hensikt å få den skyldige til å erkjenne sin skyld og omvende seg fra sin gjerning, for så å tilgi og frikjenne han – er det galt å dømme?
Vi har et slags automatisk fluktbehov fra alt som heter dom – naturligvis, for dom forbindes med straff, og det vil vi ikke ha, det er vi redde for.
Men av én som er villig til selv å gå inn under den dømtes dom å påta seg ansvaret og straffen for den skyldiges gjerning, for at synderen skal bli renvasket – er det farlig å bli dømt?
Hvis vi innser at hvert menneske står overfor disse to alternativene;
- å bøye seg for en rettferdig dom, erkjenne sin skyld og omvende seg
- å flykte fra dommen eller ikke ville forholde seg til den
Og konsekvensene i de to tilfellene er;
- tilgivelse, frikjennelse, renvasking
- dommen kommer som en overraskelse, en blir dømt skyldig, og straffen kan ikke unngås
Er det galt å oppmuntre andre mennesker til å velge alternativ 1?
Hermana Ida Mathea Fjære
Rena Misjonshus - Emmaus Rena 