Det er virkelig det største under når vi som er onde, forvandles til i sannhet gode mennesker! Det er selve frelsens under, helliggjørelsens under, og det underet skjer bare ved Guds kjærlighets kraft; «Kristi kjærlighet tvinger meg». Å helliggjøres er ikke å forbedres ved egen flid, det er å forvandles under Kristi kjærlighets tvang. Den som har det slik at tanken på Guds kjærlighet i Kristus makter å snu vinden i hjertets verden midt under fristelse, sløvhet, tvil og anfektelse – i han eller henne skjer helliggjørelsens under.
Hvor var det vel herlige stunder, når onde makter holdt på å få tak i viljen, og vi så opplevde at Kristi kjærlighet kom over oss med noe av stormværets makt, eller i den stille susen, renset luften der inne og jagde alle onde tilskyndelser på flukt! I slike stunder hadde vi en umiddelbar fornemmelse av hvordan det er å forvandles etter Kristi bilde.
Men den slags erfaringer er jo ikke daglig brød. Ordet om Guds kjærlighet blir så lett gammelt, tørt og forslitt for oss, og forslitt kjærlighet tvinger ingen. På denne måten kommer en spaltning av den mest skjebnesvangre art inn i vårt innerste liv: Vi nøyes med en vanemessig kunnskap om at Gud er kjærlighet, men drives – selv i våre gode gjerninger – av langt dårligere motiver. Bevisstheten om Guds kjærlighet blir ikke den beveggrunn som behersker akt i livet vårt. Vi kastes fram og tilbake. På den ene siden glemmer vi faktisk Guds kjærlighet, og på den andre siden – som følge av dette- kjenner vi det smertelig at Guds kjærlighet tross alt ennå har så liten tvangsmakt over oss.
Derfor trenger vi sårt til en fornyelse når det gjelder forståelsen av Guds kjærlighet. Vi må feste bo ved bredden av Guds kjærlighets hav, for at den friske vinden hver dag kan blåse innover oss fra de store dypene. Vi trenger daglig friske inntrykk av hva det vil si at Gud elsker oss.
Rena Misjonshus - Emmaus Rena 